Sjømatnæringen importerer i dag mye fôr fra utlandet som norsk land- og skogbruk kan produsere.
Koronakrisen har avslørt at vi aldri kan være godt nok rustet for sjokk og oljeprisfall, og at vi fortsatt er svært oljeavhengig, sier Mari Sundli Tveit, direktør politikk, NHO og Karl A. Almås, spesialrådgiver, SINTEF Ocean AS.
Viktigere enn noen gang blir det derfor med en næringspolitikk som løfter opp, og setter fart i, fremtidens grønne verdiskapingsmuligheter. Vi må bygge opp vår egen industri på områder hvor norsk næringsliv har særskilte fortrinn og kan være verdensledende. Et av disse områdene er den sirkulære bioøkonomien, hvor det nå ligger større muligheter også i myndighetenes økonomiske virkemidler som følge av koronakrisen.
Gjennom industriell proteinproduksjon hvor både norsk land- og skogbruk – grønn sektor, kan bidra sammen med blå sektor for bedre og mer bærekraftig fôr til fisk og fe, vil gi Norge en unik vekstmulighet. Da leverer vi på klima, tar i bruk våre ressurser og kompetanse mens vi samtidig firedobler sysselsettingen og eksportinntektene. Det viser en rapport fra SINTEF som utgjør en del av NHOs store prosjektarbeid "Veikart for fremtidens næringsliv". Nøkkelen for å realisere og nå ambisjonen om å femdoble matproduksjon fra havet innen 2050 er økt bioproduksjon- og raffinering. Demonstrasjonsanlegg som bygger kompetansemiljø og synergier for flere verdikjeder vil vise nytten for lønnsomhet, bærekraft og forsyningssikkerhet.
Norge har både store karbon- og biokarbonressurser, i skogen, i havet og i våre utslipp, som kan omdannes til fôr både til landbruk og havbruk, eller til plast og drivstoff. Vi har samtidig et stort hjemmemarked og behov, men øker likevel importen. Vår husdyrproduksjon er dessuten basert på soya og andre importerte proteinkilder. Norsk egenproduksjon av proteinrike råvarer til fôr må derfor styrkes. Biomasse fra blå og grønn sektor må utnyttes mer og bedre gjennom bioraffinering til verdifulle og miljøpositive produkter. Råstoffmengden i Norge er ikke begrensende. For å sette i gang trengs det samarbeid på tvers og sterke statlige insentiver i form av investeringsstøtte og markedsinsentiv.
Som et supplement til de generelle tiltakene regjeringen har innført i forbindelsen med koronakrisen har Innovasjon Norge fått økte rammer for å styrke prosjekter for utvikling og innovasjon. Kriterier for lån eller tilskudd er fortsatt de samme, men økningen betyr at det er mer midler tilgjengelige for innovative biobaserte prosjekter, inkludert pilot- og demonstrasjonsprosjekter. Det er en god anledning for bedrifter som sitter på mulige utviklingsprosjekter.
For å hente ut dette potensialet må en bruke mulighetene både i blå og grønn sektor og samarbeide godt mellom sektorene og med industri som med muliggjørende bioteknologi kan øke bioproduksjonen betydelig. Laksen vil få bedre næringsinnhold og funksjonelle egenskaper med sammensatt fôr fra norske kilder enten det er insekter, alger, husholdnings-, fiske-, slakte- eller skogsavfall, halm, eller biogass. Derfor trenger vi snarlig pilotanlegg som kan gi oss erfaring med nettopp dette. De nye arbeidsplassene vil komme langs hele verdikjeden fra råvarer til fôrproduksjon og ferdig produkt. Rammebetingelsene for grønn og blå sektor bør sees i sammenheng slik at disse mulighetene kan realiseres.
Tilgangen til risikokapital må styrkes og et vesentlig utviklingsarbeid må gjennomføres for å realisere nye fôrkilder. Gjennom koblingen mot landbruket der overskuddsbiomasse fra skog og landbruk konverteres til fiskefôr ved hjelp av bioteknologi, og høsting og dyrking av organismer på lavere trinn i næringskjeden i havet (mesopelagisk fisk, tang, tare, insekter og mikroalger), kan norsk matproduksjon i havet fortsette bærekraftig vekst. På sikt må vi også omdanne utslipp og søppel til fôr, materialer og drivstoff.
Potensialet for biobasert produksjon er formidabel. Behovet for sunn mat er stort med en stadig mer velstående befolkning som vokser mot ti milliarder i 2050. Etterspørselen etter mat, materialer og energi vil øke. Behovet må dekkes samtidig som vi må redusere klimagassutslippet dramatisk for å holde togradersmålet.
Hvis Norge skal sikre fortsatt global vekst som produsent av sjømat må vi bedre sikre verdikjeden ved også å produsere fôr. Vi har sett i lys av korona-situasjonen at det også er behov for forsyningssikkerhet og dermed for produksjon av fôringredienser i Norge og hele verdikjeder. Produksjon av protein med høy næringsverdi for fisk og dyr har høy samfunnsmessig betydning knyttet til miljø, utnytting av lokale ressurser, matproduksjon og selvforsyningsgrad. Vi ser også at en svekkelse av kronekursen fører til høyere fôr-priser, det tilsier at Norge blir mer selvforsynt på fôr, men også på økt lønnsomhet.
Leverandørindustrien til grønn og blå sektor får her et viktig hjemmemarked og kan skaffe seg konkurransefortrinn hvis de samtidig evner å ta i bruk nye teknologier. Skogindustrien har lang erfaring med å fremskaffe biologiske nedbrytbare materialer som marin sektor kan dra veksler på i utviklingen av denne typen produkter. Verdikjedene til biofarmasøytisk industri og nye biomarine næringer har også fellesnevnere både når det gjelder teknologi og produktutvikling.
Norske kyst- og havområder er spesielt velegnet og næringsrike takket være både kyststrøm og Golfstrøm samt mye ruskevær. Matproduksjon i havet byr derfor på unike fordeler. Det er tilgang på nok vann med riktig temperatur og vannets oppdrift gir klare fordeler. Vi har en lang kystlinje og mye hav med mange muligheter. Dyrking av 20 millioner tonn tare, eller to tredeler av dagens verdensproduksjon, vil kun legge beslag på en promille av våre havområder.
Tare kan både brukes til menneskelig konsum og som en bærekraftig proteinkilde til laks. Tare har dessuten et stort potensial for å binde CO2. Den globale produksjonen av tang og tare foregår i dag alt vesentlig i Asia og gjennomføres nesten utelukkende med bruk av manuelt arbeid. Norges mulighet ligger i å industrialisere produksjonen gjennom å ta i bruk moderne teknologi både når det gjelder dyrking, høsting og bearbeiding.
